Her kommer mer info fra Payback Norge i kampen mot politiets, myndighetenes og pressens misbruk av begrepene ”Organisert MC-kriminalitet” og ”Kriminelle MC-klubber”. Nedenstående;
1) er sakset ut av skrivet ”Tendenser i kriminaliteten – utfordringer i Norge 2007 – 2009”, utgitt av Politidirektoratet januar 2007.
2) er fra artikkel i Stavanger Aftenblad datert 16.10.2007 (vedlagt i sin helhet slik at dere kan lese den komplette artikkelen).
3) er en artikkel skrevet av Justisminister Knut Storberget 1996 / 1997, den gang han satt på ”andre siden av bordet”.
Artikkelen som daværende forsvarsadvokat Storberget skrev er reflektert og meget bra formulert, jeg skulle ønske han kunne se tilbake på denne og tenke seg om to ganger i anledning den hets og diskriminering som nå foregår i media, iverksatt av myndigheter og KS (Kommunesektoren). Legg merke til avslutningskommentaren fra Storberget – dette er konstruktiv tenking! Men – her kua tydeligvis glemt at den har vært kalv.
Jeg tviler på at tingenes tilstand har endret seg nevneverdig siden Politidirektoratets skriv fra 2007 samt artikkelen fra Stavanger Aftenblad samme år, hvor politidirektoratet / politiet i klartekst sier er at det er enkeltmedlemmer i klubbene som evt. begår kriminalitet, ikke klubbene som helhet. Dette slår jo (atter en gang) mye ut av brodden om mytene organisert kriminalitet i MC-miljøet. Payback Norge fortsetter kampen mot de feilaktige begrepene ”Organisert MC-kriminalitet” og ”Kriminelle MC-klubber” da disse misbrukte tesene pr. definisjon ikke eksisterer i Norge. Fremhevingene i gult er gjort av meg.
Atle
Payback Norge
1) “1 % MC miljøene”, sitat ”Tendenser i kriminaliteten – utfordringer i Norge 2007 – 2009” utgitt av Politidirektoratet januar 2007
Hells Angels, Bandidos, Outlaws og Coffin Cheaters regnes som 1 % MC-klubber i Norge. De siste årene har vi sett en spredning i klubbenes geografiske plassering. I 2006 besto miljøet av ca 170 medlemmer. Selv om det er relativt få fullverdige medlemmer, har de et stort nettverk, både i og utenfor klubbene. Ca. 60 prosent av medlemmene i Hells Angels, Bandidos, Outlaws og Coffin Cheaters er i følge SSP straffedømt. Det synes som klubbmedlemmene er mest involvert i smugling og omsetning av hasjisj, amfetamin og kokain. Kriminaliteten begås i all hovedsak av uavhengige grupper eller enkeltmedlemmer, i samarbeid med nettverk utenfor klubbene. De utenforstående nettverkene kan være med på å delfinansiere narkotikapartiene, noe som medfører at klubbenes økonomi i liten grad påvirkes.
Enkeltmedlemmer i MC klubbene bedriver utstrakt torpedovirksomhet. Deler av overskuddet forbundet med denne virksomheten tilfaller ofte klubbkassen. Virksomheten foregår ofte i et miljø der aktørene opererer i en “gråsone” mellom legitime og illegitime fordringer. Fordringene er også ofte videresolgt og har vært gjennom flere ledd før de ender opp hos MC-miljøet. Politiet får i liten grad kjennskap til slike saker med mindre det utøves vold. Selv i disse tilfellene er det vanskelig å få fornærmede til å anmelde. Det er ikke avdekket at MC-klubbene i noen større grad en tidligere er involvert i legal forretningsvirksomhet.
Alle 1 % MC klubbene i Norge har fått flere medlemmer det siste året. Særlig Outlaws MC synes å være i sterk ekspansjon. Dette kan føre til høynet konfliktnivå mellom klubbene. Det er kjent av Hells Angels og Bandidos ikke ønsker at Outlaws skal vokse og utgjøre en trussel mot disse klubbenes dominans i Norge.
2) HA ”ruler” i Sør-Rogaland, sitat artikkel Stavanger Aftenblad 16.10.2007, intervju med sjef for organisert krim i Rogaland politidistrikt, Bjørn Vidar Bollestad
Fokus på enkeltpersoner
I en årrekke har rogalandspolitiet fulgt nøye det spesielle MC-miljøet i distriktet – også i den tiden da Nokas-etterforskningen fikk det til å gnistre på Politihuset. – Vi har fokus på enkeltpersoner i MC-klubbene som er tilknyttet andre kriminelle nettverk. Klubbene i seg selv er verken ulovlige eller kriminelle. Men flere domfelte personer er medlemmer og driver kriminell virksomhet. Det er disse vi følger nøye med på, understreker Bollestad. Han viser til at flere HA-medlemmer er dømt og etterforsket for ulike forbrytelser de siste årene. Det gjelder narkotika, smugling og torpedovirksomhet i forbindelse med pengeinnkreving.
Amfetamin?
Han har imidlertid ikke noe grunnlag for å hevde at HA for eksempel har kontroll over amfetamin-markedet her i distriktet. – Utviklingen har vist at omsetning av narkotika er langt mer kompleks enn for en del år siden. De som driver i denne bransjen, holder ikke bare på med en type narkotika, men flere typer samtidig, framholder Bollestad.
3) Artikkel av daværende forsvarsadvokat, nå Justisminister Knut Storberget publisert 1996 / 1997
MC-krig på ville veier
Etter en tid som forsvarer for folk både utenfor og innenfor det såkalte kriminelle MC-miljøet i Norge, skaper de siste dagers tragiske hendelser i Drammen, og politikernes siste utspill, grunnlag for refleksjon.
Av KNUT STORBERGET, advokat
Myndighetenes innsats mot den såkalte ”MC-krigen” er nå i ferd med å bli styrt av hvordan politikerne kan få vist mest politisk vilje – ikke hvordan man effektivt kan få redusert problemene vi ser oppstår. Forslag om forbud mot lokalisering og klubbemblemer, om romavlytting, anonyme vitneprov og en rekke utradisjonelle etterforskningsskritt viser at det er i krisetider demokratiets og rettssikkerhetens garantier blir satt på prøve. Det er problematisk at politiets innsats mot den vold og kriminalitet som skjer i forbindelse med MC-miljøene bidrar til å skape nye arenaer for de impliserte. Et blikk på strafferegistrene til medlemmer i involverte MC-klubber viser at mye av den kriminalitet mange forventer å finne i miljøene ikke finnes. Bildet er nyansert, og både det politi- og medieskapte bilde av klubbene ser ut til å være betydelig overdramatisert. Likevel, vi vet at drap har skjedd og hus er jevnet med jorden i tilknytning til disse miljøene i Norge.
Til tross for at vi ikke vet hvem som står bak, gir slike handlinger grunnlag for reaksjon fra samfunnets side. Men sakene er så alvorlige at det er grunn til å ha ”is i magen” med hensyn til de tiltakene vi setter i verk. I den grad det er en krig på gang, er denne krigen blitt styrket gjennom politiets innsats. En pågripelse i et klubbmiljø blir sett på som en seier hos andre. En ransaking, storming, utkastelse eller for den saks skyld vedtak om romavlytting av den enes leir gir ytterligere oppmerksomhet til den såkalte krigen, og skaper gledesutbrudd i motsatt leir. Dette sammenholdt med medienes framstilling bidrar nettopp til å skape en arena for en kamp som umiddelbart fortoner seg langt større enn det den i realiteten er. Forhørsretten, avissidene og fjernsynsdebattene blir grupperingenes nye arenaer. Forsvarsadvokatene går ut som rene representanter for de enkelte klubbene og deltar sogar i konflikten.
Advokatene glemmer sine forpliktelser om uavhengighet til grupperinger og som forsvarer av enkeltpersoner. Alle må derfor bære sitt ansvar for den tiltagende spenning i miljøene og fokusering på grupper, polarisering og konflikt. Konfliktene gjøres synlige. Seier og tap manifesteres fullt ut i rettssaler, avisspalter og i gatene. Kampen lever videre på et høyere spenningsnivå. Det er også grunnlag for å påstå at man nettopp etter bruk av ganske aggressive tvangsmidler mot miljøene, har fått de hardeste episodene av vold. Dette har etter min mening bidratt til å ”hisse opp” flere, med svært tragisk utfall. Drapsforsøk og skuddepisoder har nettopp kommet i perioder hvor politiet har brukt sine krasseste tvangsmidler mot miljøene. Når mediene da også til de grader følger opp med store oppslag, bidrar ikke det til å bremse stridighetene. Det blir som å helle bensin på et glødende bål. Det må være et paradoks at selv etter massiv politiinnsats de siste årene har spenningen ikke avtatt. I ”andre enden” av virkemiddelbruken har vi de norske klubbene som fra første stund er konfrontert med de ”vanlige” gjeldende regler i lokalsamfunnet og f.eks. har måttet søke skjenkebevilling til sine arrangement.
I en slik samhandling mellom klubb og offentlig samfunn foregår etter min mening en samhandling som bidrar til konfliktdemping og forståelse for samfunnets normer. Mens politiets tvangsbruk og lovlige voldsbruk skaper en voldsspiral, skaper samhandlingslinja ofte ro og forståelse. Blir et miljø på grunn av sin art ”utstøtt” fra samfunnets vanlige gjeldende regler og undergitt særforbud, frykter jeg at dette skaper økt mistillit og mer aggresjon. Et anarki blir ikke mer medgjørlig når anarkiet også blir ulovlig. Det er også grunnlag for nå å sette foten ned i forhold til politiet og myndighetenes aktiviteter på bakgrunn av rene rettssikkerhetsbetraktninger. Den ”overvåking” som nå skjer i miljøene, bl.a. kartlegging av mobiltelefonbruk (også den fremtidige mobiltelefonbruk), innhenting av bl.a. Aftenpostens fotomateriale, meget lange varetektsfengslinger, rassiaer og øvrige innskrenkninger av siktedes rettigheter under etterforskningen, bør vekke bekymring. I dag søker politiet i flere saker mot MC-miljøene å utelukke de siktede fra rettsmøtene under etterforskningen mot dem. Politiet søker dessuten å pålegge forsvarere taushetsplikt overfor sine klienter, samt nekte de siktede innsyn i dokumenter.
I den grad domstolene ikke setter foten ned for politiets begjæringer i slike saker, ser vi en betydelig svekkelse av siktedes minimalrettigheter som er nedfelt i norsk straffeprosesslov og i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Samlet sett er det min oppfatning at vi allerede – alle virkemidler sett under ett – beveger oss mot en strafferettspleie som er på kant med menneskerettighetskonvensjonens begreper, bl.a. i artikkel 6 om rettferdig rettergang. De innskrenkninger som er gjort i enkelte saker i MC-miljøet ved å pålegge forsvarer taushetsplikt overfor sin klient samt utelukke siktede fra rettsmøter, bør i større grad vurderes opp mot menneskerettighetskonvensjonens art. 6 b og c, som gir siktede (uansett hvilken klubb han kommer fra) rett til muligheter for å forberede sitt forsvar, samt rett til kvalifisert forsvar. Jeg er redd de metoder som nå lanseres, ikke er vurdert tilstrekkelig opp imot elementære menneskerettigheter vi nødig vil bryte. Dette må særlig vurderes opp mot hensiktsmessigheten av den totale bruk av virkemidler. Når man, som her, kun er med på å oppildne kampen, synes ikke innskrenkningene i siktedes rettigheter å være berettiget.
På samfunnsområde etter samfunnsområde har vi nå skapt nye konfliktløsningsmekanismer. Reglene om samfunnstjeneste, konfliktråd, tvungen megling blant foreldre i konflikt og forliksråd har pekt på betydningen av kommunikasjon og samhandling. Forsøkene har vært vellykket. På områder hvor en tidligere ropte ”korsfest, korsfest” aksepterer vi i dag tilgivelse og reparasjon. 17-åringen som for noen år siden risikerte ubetinget fengselsstraff for sine lovbrudd (vold eller vinning), risikerer i dag å kunne gjøre opp for seg gjennom en samfunnstjenestedom eller en avtale i konfliktråd. Promillekjøreren som for litt siden risikerte dager innenfor murene, kan i dag i deler av landet få reaksjon i form av promilleprogram. Hverken avholdsfolk eller andre er i harnisk av denne grunn. Vi forstår behovet for reparasjon og forebygging av nye konflikter. Hva er da årsaken til at myndighetene ikke har løftet en finger for å søke å oppnå forsoning i en gruppe på under 100 mennesker i Norge, når vi delvis har klart det mellom tusener av palestinere og jøder i Midtøsten? Kan politiet eller andre miljøer drive infiltrasjon i miljøene med henblikk på forsoning og ikke bare etterforskning? Hva har myndighetene gjort for å utvikle straffarter for de involverte? Er det mulig å bruke soningen til forsoningsarbeid? Bør et MC-medlem som soner, møtes med en kvalitativ annen soning?
Det blir etter mitt skjønn uinteressant når flere politikere skriker opp om lengre straffer og mer politi og makt hver gang noe dramatisk skjer. Nå bør innsatsen rettes mot reaksjonens kvalitative innhold. Så langt er intet prøvd i forhold til bl.a. å skape dialog og nedtrapping av spenning i disse miljøene. Mye går tapt om vi i virkemiddeldebatten karakteriserer alle i miljøet som ”umennesker” eller ”satans drapsmenn” og ikke ser muligheter til endring i den menneskelige adferden. Det finnes lite å trekke frem til forsvar for personer som tar andres liv, enten de er i eller utenfor spesielle miljøer. Ingen ønsker slike tilstander som vi ser i Drammen. Det å foreslå andre tiltak og andre måter å tenke på må ikke forveksles med det å forsvare slike handlinger. Debatten må ikke avspores med at ”annerledestenkende” enn Kripos og Arne Huuse er tilhengere av den voldskultur vi ser utvikler seg. Debatten er så viktig at den nettopp bør gi rom for innspill av alle typer. Justisministeren bør derfor straks ta initiativ til ”samråd” om tiltak mot problemene, med flere grupper involvert. Problemet er for komplisert til at politiet skal løse det alene.
